Av Olve Hjellbakk
Advokat
1.Om saken
Høyesterett avsa 14. oktober 2026 dom i sak HR-2026-2227-A om tolkningen av unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd om «særlig uavhengig stilling». Dette er første gang spørsmålet er behandlet av Høyesterett, og dommen gir derfor viktige holdepunkter for hvordan unntaket skal forstås og anvendes i praksis.
Saken gjaldt en prosjektleder i et entreprenørselskap som gikk konkurs i 2021. Prosjektlederen krevde overtidsbetaling for arbeid utført utover alminnelig arbeidstid, mens arbeidsgiveren mente stillingen var unntatt fra arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 som følge av at den var «særlig uavhengig». Både tingretten og lagmannsretten kom til at vilkåret var oppfylt. Høyesterett var ikke enig, og opphevet lagmannsrettens dom.
2. Høyesteretts vurdering
Høyesterett tok utgangspunkt i ordlyden og forarbeidene til § 10-12 andre ledd, og slo fast at det ikke er tilstrekkelig at arbeidstakeren kan kontrollere egen arbeidstid eller har en fleksibel arbeidsdag. Unntaket krever en tydelig og åpenbar selvstendighet i hvordan og når arbeidet organiseres og utføres, og skal tolkes snevert.
Det sentrale var om det bare er arbeidsgiverens egne, interne rammer som er relevante, eller om også ytre rammevilkår, som frister og krav satt av oppdragsgivere eller det offentlige, skal tas med i vurderingen. Høyesterett la til grunn at samtlige rammevilkår må inngå, fordi det avgjørende er arbeidstakerens reelle kontroll over egen arbeidstid, uavhengig av hvem som har satt de begrensningene.
Høyesterett så også hen til arbeidstidsdirektivet 2003/88/EF artikkel 17 nr. 1, og pekte på at det EU-rettslig avgjørende er om arbeidstakeren selv kan bestemme «tidslengda på arbeidstida». Direktivbestemmelsen understøtter dermed det norske utgangspunktet, uten å utvide det.
Prosjektlederen hadde stor frihet i hvordan arbeidsoppgavene skulle løses, og styrte selv fremdriften i egne prosjekter. Han hadde imidlertid begrenset styring over egen arbeidsmengde og kunne ikke fritt bestemme når arbeidet skulle utføres. Han ledet opptil fem byggeprosjekter samtidig, innenfor fremdriftsplaner og budsjetter satt av oppdragsgiver. At han flere ganger måtte søke om avspasering, ble også tillagt vekt som et uttrykk for at han ikke sto fritt til selv å disponere arbeidstiden. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.
3. Oppsummering
Dommen klargjør at terskelen for «særlig uavhengig stilling» er høy. Ansvar og frihet i selve arbeidsoppgavene er ikke tilstrekkelig, det avgjørende er om arbeidstakeren reelt kan styre omfanget av og tidspunktet for eget arbeid, vurdert mot alle rammevilkår som faktisk begrenser denne friheten, også de arbeidsgiveren ikke selv har satt. For prosjektledere og andre som arbeider innenfor kunde- eller prosjektstyrte tidsrammer, er dette en strengere norm enn mange arbeidsgivere har lagt til grunn.
Avgjørelsen bør gi foranledning til å gå gjennom eksisterende klassifisering av stillinger som i dag behandles som unntatt fra arbeidstidsreglene, særlig der overtid forutsettes inkludert i lønnen uten at det er gjort en reell vurdering av om vilkårene for unntak faktisk er oppfylt.
Har du spørsmål om dommens betydning for deg eller din virksomhet, eller ønsker bistand til en konkret vurdering, er du velkommen til å ta kontakt med oss.
